Kan vi hente vareproduksjonen hjem?

Det er problemer med den internasjonale vareleveringen, forteller avisoverskriftene oss. Noe skyldes forsinkelser som har hopet seg opp gjennom koronapandemien, men de globale forsyningskjedene var i trøbbel lenge før korona. Verdikjedene er nemlig blitt så lange og komplekse – i effektivitetens navn – at det skal svært lite til før noe skaper brudd i dem. 2019 var et rekordår for leveringsproblemer, og årsakene var alt fra naturkatastrofer og fabrikkulykker, til bedriftsoppkjøp eller leverandørbytter.

En annen ulempe med lange, globale verdikjeder, er at det er enormt vanskelig, ihvertfall for oss vanlige forbrukere, og ha oversikt over dem. Vi vet at internasjonal handel og vareproduksjon forårsaker enormt mye miljøødeleggeleser, klimagassutslipp og dårlige forhold for arbeidere rundt omkring i verden, men vi har i praksis ingen mulighet til å finne ut akkurat hva produktet vi står med i butikken, er skyld i av slike destruktive effekter.

Dette er to årsaker til at mange nå har begynt å se på muligheten for å gjøre verdikjeder kortere og mer lokalt baserte. Mat er ett eksempel: Stadig flere blir opptatt av at maten de kjøper, skal være produsert lokalt, på en måte som står i et fornuftig forhold til ressursene på stedet, og ikke ved hjelp av innsatsmidler som har reist over halve verden og forårsaket for eksempel avskoging eller andre former for ødeleggelse andre steder. Resultatet er økt interesse for å kjøpe mat direkte fra bonden. Et spennende eksempel er dette prosjektet i Bjørnafjorden-regionen, hvor kommunene Bjørnafjorden, Tysnes og Samnanger går sammen om å prøve å bli selvforsynte med mat i tre av årets måneder i 2025.

Men man kan tenke på samme måte om mange av de nødvendige produktene vi omgir oss med. I denne podkastepisoden tar vi et dykk ned i verdikjeder for norsk tekstilproduksjon, nærmere bestemt ull. Slik situasjonen er i dag, er ull først og fremst et biprodukt av sauekjøttproduksjon. Tre firedeler av ullen eksporteres, og vi har lite oversikt over hva som skjer med den. Samtidig importerer vi store mengder ull til strikkegarn og andre ullprodukter, fra land på den andre siden av verden. Denne importullen er sjelden merket, og vi som kjøper den, kan ikke vite hvordan den er produsert.

Kan man tenke seg systemer for å utnytte den ullen vi selv produserer, bedre og nærmere produsentene? Systemer som gjør det enklere å ha oversikt over hvordan tekstilfibrene våre blir produsert, hvor utrolig mye innsats og kunnskap som trengs for å produsere dem, og hvordan vi selv kan bidra ved å skaffe oss kunnskap om klærne våre og ta bedre vare på dem? Disse spørsmålene er aktuelle som aldri før, ikke minst fordi EU er i ferd med å innføre et nytt system for å merke tekstilprodukter med miljøfotavtrykk – og etter press fra næringslivet, ligger det an til at systemet kommer til å gi toppscore til syntetiske tekstiler (som har relativt lave CO2-utslipp under produksjon, men som bidrar til plastforurensning i flere hundre år etterpå), og bunnscore til naturfibre. Dette illustrerer hvor viktig det er å kjenne til hele historien omkring produktene man snakker om, i steden for å lene seg på noen få faktorer som er lette å måle.

Samtidig som det er mange gode grunner til å tenke mer lokalt omkring vareproduksjon, er det viktig å holde tungen rett i munnen og ikke falle for fristelsen til å anta at alt som er norskprodusert, er flott, mens alt som er utenlandsk, er dumt. Den kjente skotske strikkedesigneren og garnprodusenten Kate Davies skriver innsiktfullt om hvordan lokal vareproduksjon er knyttet til kunnskap om ressursene og produksjonsmåtene, mens produksjonslandet er mindre viktig. For noen år siden lanserte den kanadiske arkitekten Jason F. McLennan en visjon om at fremtidens økonomier vil være basert på et prinsipp om at tunge ting (dvs. fysiske gjenstander) blir produsert og konsumert lokalt, mens lette ting (dvs. kunnskap, ideer og relasjoner) spres globalt.

I denne episoden bruker vi altså ull som et eksempel på hvilke faktorer man må ta hensyn til dersom man vil bygge opp mer lokalt baserte vareproduksjonskjeder. Vi snakker med Lise Grøva som forsker på lokale verdikjeder for ull ved Nibio (les mer om bakgrunnen for forskningen i denne kronikken). Vi snakker også med to aktører i norsk lokal ullproduksjon: Ingvild Svorkmo Espelien, daglig leder i Selbu spinneri, som har spesialisert seg på å spinne ull fra gamle og gjerne utrydningstruede norske saueraser. Og Inger Falkevik, som holder omkring førti sauer av rasen gammelnorsk spælsau på gården sin på Nordvestlandet, og får ullen spunnet hos Selbu spinneri.

Lytt til episoden her

Toppfoto: Kjerstin Gjengedal