Diskusjoner om økonomi handler ofte om vekst, om kostnad/nytte eller om tilbud/etterspørsel. Diskusjoner om bærekraft handler gjerne om fornybar energi eller vern av natur. Men implisitt i alle diskusjonene ligger spørsmålet om vårt forbruk av materielle ressurser. Naturressursforbruket vårt er tett knyttet til økonomisk vekst, og foreløpig er det ingen tegn til at det avtar eller at utnyttelsen blir mer effektiv, snarere tvert imot. Uttaket vårt av materielle ressurser akselererer, og de som, for eksempel, så for seg at digitalisering av samfunnet skulle føre til mindre behov for materielt ressursforbruk, har så langt blitt skuffet.
Det blir stadig mer åpenbart at vi må gjøre noe med ressursforbruket om vi skal ha håp om å løse klima- og naturkrisen. «Sirkulærøkonomi» blir ofte omtalt som en løsning på dette problemet, og mange land (inkludert Norge) har som mål å bli foregangsland for sirkulærøkonomi. En sirkulær økonomi innebærer at i steden for dagens modell hvor ressurser hentes ut, brukes til å lage (mer eller mindre kortlivede) produkter, og så kastes, skal vi til et system hvor ressursene forblir i systemet og brukes igjen og igjen. En virkelig sirkulær økonomi betyr ikke bare bedre løsninger for resirkulering ved slutten av et produkts levetid, men at vi reduserer ressursforbruket i hele syklusen, for eksempel ved å ikke produsere unødvendige ting, og ved å sørge for at det som produseres, kan leve lengst mulig. Det innebærer store forandringer både for myndigheter, næringsliv og privatpersoner.
Under årets Kåkånomics i Stavanger fikk vi anledning til å diskutere disse spørsmålene i en todelt debatt som ble arrangert i samarbeid med Rethinking Economics. Den første delen av debatten hadde overskriften «Sirkulærøkonomi som geopolitisk våpen». Vi vet for eksempel at omlegging til fornybar energi vil kreve mye naturressurser. Mange av dem er bare tilgjengelige i noen få land. Hva slags konsekvenser får det i dagens usikre verden? Kan sirkulærøkonomi hjelpe oss til å bli mindre avhengige av at land på den andre siden av kloden, som kanskje styres av regimer som plutselig kan bli upålitelige eller til og med fiendtlige, skal forsyne oss med ressursene vi trenger? Og hvordan unngår vi i så fall at sirkulærøkonomien i praksis bare blir en «spiraløkonomi» hvor stadig mer av landet og havbunnen må graves opp og sluses inn i økonomien, bare med litt høyere resirkuleringsgrad i den andre enden? I episode 33 hører vi Anna Nordahl Carlsen, leder i Rethinking Economics, diskutere disse spørsmålene med Karl Kristensen fra Bergfald Miljørådgivere og Ekaterina Chertkovskaya fra Lund Universitet.
I del to tar vi debatten ned fra det globale politiske nivået og til den enkelte bedrift. For sirkulærøkonomien innebærer at det å tjene penger på å produsere stadig større volum og selge dem stadig raskere, ikke lenger er en farbar vei. Men hvordan skal bedrifter da tjene pengene sine, og hva slags systemer skal vi ha for å skaffe oss tingene vi trenger – og vil fortsette å trenge? (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Norge har i dag en økonomi som er mindre enn 3 prosent sirkulær. Det er med andre ord et enormt potensiale for å utforske bedre måter å omgås med ressursene våre på. De færreste produkter blir i dag designet med tanke på sirkularitet. Ulike materialer blandes i samme produkt på måter som gjør dem nesten umulige å resirkulere. Produkter har typisk kort levetid, og mange blir ubrukelige etter kort tid selv om de ikke er fysisk slitte, fordi de for eksempel inneholder progamvare som ikke lenger oppdateres eller støttes av produsenten. Det blir ofte påpekt at omstilling til et grønt samfunn vil kreve mye innovasjon og ny teknologiuvikling, men mange av de største hindringene for en mer sirkulær økonomi, ligger ikke i mangel på teknologi eller nyvinning, men i måten man er vant til å gjøre ting på. Da Sintef for et par år siden undersøkte potensialet for verdiskaping og sysselsetting som følge av enkle sirkulærøkonomiske tiltak, fant de muligheter for store gevinster ved å øke levetiden til produkter, og tilby reparasjon og utleie, for å nevne noe.
I episode 34 hører vi om sportstøyprodusenten Houdinis tanker om sirkularitet, når Josef Nyström Baksaas blant annet snakker om hvordan de ser på materialene som noe de har til låns, framfor å være noe bedriften eier. Cathrine Barth fra Natural State forklarer hvordan Norge ikke er verdensmestre i resirkulering, men tvert imot må se til andre land for å lære som sirkulærøknomi i praksis. Helene Øyangen Lindberg fra Sintef foreslår at vi ser på flere materialer og eiendeler som et gullsmykke – og behandler dem deretter.
Sirkulærøkonomi er forresten et viktig element i smultringøkonomien som vi snakket om i episode 6 og du kan lese om her. Og byggebransjen har et enormt forbruk av materialer (og med det et stort utslipp av klimagasser). Vi får ikke til en sirkulær økonomi uten å ha med oss den bransjen. Eksempler på hvordan det kan gjøres snakker vi om i episode 19.
Lytt til episode 33 «Sirkulær økonomi som geopolitisk våpen» her
Hør episode 34 «Hvordan være bedrift i en sirkulær økonomi» her
Toppfoto: Reidun Gjengedal
Alternativ økonomi 